Magnus Haraldsson eller Magnus II (født 1048, død 1069) var konge av Norge 1066 til 1069, det meste av tiden var han samkonge med broren Olav Kyrre (Olav III Haraldsson Kyrre).
Magnus II Haraldsson var sønn av kong Harald Hardråde, og skal ifølge sagaene ha vært med på hærferd mens han ennå var barn. Det antas[1], men virker likevel påfallende, at han var den Magnus som nevnes i en angelsaksisk krønike fra 1058; da han s
kal ha ledet en flåte fra Norge til Wales og hjulpet kongen der til å jage bort en engelsk jarl. Derimot er det rimelig sikkert at han fulgte faren mot Danmark i 1062, en ferd som endte med seier i Slaget ved Niså i Halland.
Magnus ble kronet til konge da faren i 1066 dro mot England. Dette innebar at Magnus var enekonge i Norge fra sommeren 1066 til våren 1067. Broren Olav, som hadde fulgt faren til England vendte hjem våren 1067 og de to delte riksstyret i vennskap
. Selv om de i prinsippet rådde likt over hele riket, tyder mye på at Magnus hadde ansvaret for Vest-Norge, Trøndelag, Opplandene og Nord-Norge, mens Olav rådde over Viken. Magnus ble tidligere ikke regnet med til kongerekken; delvis fordi han døde ung og bare hadde kort tid som enekonge; og delvis fordi broren som regjerte i mer enn 25 år var den som i realiteten rakk å prege tiden og riket etter kong Haralds død.
Magnus døde 20/21 år gammel. Dødsårsaken var i følge sagaen ringorm, men det er mer trolig at det var meldrøyeforgiftning (ergotisme)[2].
Magnus'' sønn Håkon var i en drøyt år samkonge med fetteren Magnus Berrføtt før han - som sin far - døde ung.
